Solfjellshøgda helsehus

Dårlig pleie! Om man kommer hit å klarer seg nogenlunde selv kan man ha det ok. Er man demente, er dette IKKE stedet. Beskjeder og omsorg blir ikke fulgt opp på noen måte. Kunne skrevet mye, skal ta mange punkter med ledelsen. Hjelpepleiere gjør så godt de kan, Vi er nok en plage vi pårørende som jobber i helsevesenet selv, og ser hvor uproffe noen er. Foreldre er det kjæreste vi har og livet går mot slutten, da å møte et menneske som på ingen måte tenker menneskelig. Fysj!

Jeg var på helsehuset avd. 2B i litt over 2 mnd. Etter et langt opphold på sykehuset trengte jeg trening og pleie. Alle på helsehuset var omsorgsfulle og gjorde alt for at jeg og mine pårørende skulle ha det bra. De ansatt hadde til tross for at de hadde en travel hverdag alltid tid til ros, oppmuntring og gode ord. Ergo og fysioterapeut var god støtte og hjelp spesielt når ting var vanskelig. På helsehuset var det mest eldre mennesker. Det kunne kanskje vært fordelt mer etter aldersgrupper. Helsehuset burde også ha en bemannet cafe. Alt i alt veldig takknemlig og fornøyd med hjelpen jeg fikk i en tøff tid i livet.

Synd det ikke kan gis ⭐ i minus, er Absolutt dette stedet Fortjener.... Inkompetente leger som ved flere anledninger har feildiagnostisert og dermed gitt feil medisinering (konsekvenser snakkes selvfølgelig ikke om, det legges lokk på) Arrogante sykepleier som tror de vet og kan alt, med skikkelig ufin oppførsel både mot pasienter og pårørende, hendelser som ikke blir rapportert, loggføring av ting som ikke eksisterer i praksis, SKAM DERE...! det yrke Dere har valgt, handler om Mennesker som trenger Pleie og Omsorg, og ikke objekter som skal Oppbevares på rommene i de forskjellige avdelingene, de faglærte personalet dere "presenterer" er forduftet i løse luften, fins av de som er "igjen" som ikke vet hvor viktig personlig hygiene er, å bli dusjet er som å vinne i lotto, det har ikke alltids med manglende personal å gjøre men at tiden brukes mer på fellesrom med tlfn eller ipad i hånden, selv om jeg ikke har sagt så mye under oppholdet så har jeg sett, observert, hørt alarmer og kommentarer dere i mellom, som jeg skulle ha vært foruten, og en ting til, vi eldre trenger variert mat med masse næring i,og mindre pizza, grøt, pannekaker, rett i koppen, pølser,etc, kunne ha skrevet en hel bok men vil helst ikke huske den tiden hos dere, det gjør meg vondt, blir dårlig og deprimert..☹️ Ikke alt er negativt, AV MED HATTEN for DERE som "brenner" for jobben deres, og som gjør det lille ekstra for oss pasientene og pårørende våres, Det BETYR SÅ UTROLIG MYE❤️Stor Takk

Skrekkens hus Min samboer lå der i seks uker på isolat pga bakterier i avføringa. Vi som pårørende opplevde at han ofte lå med urin og avføring i bleia opp til 4/5 timer. Han var like rød i rumpa som en oppvarmet grill og hadde forferdelige smerter under stell. Måtte be psykepleiere flere ganger om at de måtte gi han intravinøs veske. Han var for det meste dehydrert under hele oppholdet. Ble mye surrete og dårlig konjektiv. De satte bare medisiner på nattbordet, og passet ikke på at han tok de. Jeg var der opp til 4/5 ganger i uken, og ble deprimert av og se han så dårlig. Ikke noe god oppfølging av lege. Den siste uka han lå der, så ble han sendt på A Hus med infeksjon i testikklene pga, dårlig stell. Veldig dehydrert og Nyresvikt. Det jobbet ufaglærte + alt for lite pleiere i forhold til eldre pasienter. Hørte mange som lå alene inne på rommene sine og ropte om hjelp. Ingen passet på at han fikk i seg nok mat eller veske. Han gikk ned 13 kg Han hadde til stadig bæsj under neglene, senga og på sengetøyet. De sa at han skulle få godt med stell og god omsorg, da han kom dit. Det så vi ikke noe av. Det burde også være et krav at de skal kunne snakke Norsk til de eldre. Det var vanskelig og forså hva de fleste pleierne sa. De hadde aldri tid til, og sitte og snakke med pasientene, eller pårørende. Det var først når min samboer kom hjem at han ble frisk, og kom seg på beina. Kommunen burde skamme seg på vegne av pasienter og pårørende på dette stedet. Han lå på avdeling 2 A. Hører at de fortsatt skal spare mere inn på pleiepersonalet. Dit skal min samboer aldri tilbake. Dette var sommeren 2024, og nå er han i fin form. Jeg har fortsatt Traumer etter alt det vonde min samboer gikk igjennom

Min mor har vært på Solfjellshøgda i nærmere 6 uker. Et flott sted med god oppfølging. De ansatte har behandlet min mor med god omsorg og varme. En trygghet for de pårørende. Tusen takk

.Grusomt sted .komdit etter et langt sykehus . Hygienen var elendig . Fikk utslett med imfelsjom . Lege var det umulig å få snakket med . Maten var elendig . Takk være fysioterapauten som så meg . Trente meg fort opp. Så jeg kom meg hjem. En takk til han og sykepleier Michell .lå der ifjorJul .

Det er først nå, 1,5 år etter min søsters bortgang at jeg klarer å beskrive den forferdelige sluttfasen av hennes liv, grunnet elendig palliativ kompetanse på dette hjemmet. Hun hadde kreft med spredning og var blitt videresendt hit fra Radium hospitalet, deretter Louisenberg og så videre til Sollihøgda hjemmet hvor hun skulle være den siste tiden. Her ble hun i 3 uker før hun døde. MEN; her fikk hun ikke lindring og palliativ behandling, det er ikke deres kompetanse område. Legen var en ung nyutdannet kvinne som hadde en kynisk holdning, uten empati og overhodet ikke visste hvordan man skulle snakke til mennesker som var døende. Hun var mest opptatt av teori hvor praksis ikke stemte overens. Det siste døgnet min søster levde lå hun og ristet i sengen da jeg kom på formiddagen pga smerter. Hun hadde da hatt en forferdelig natt med smerter og var helt utslitt. Jeg gikk sporenstreks inn til vakthavende hjelpepleier (dette var en søndag og ingen lege var på jobb, kun en sykepleier fordelt på 30 pasienter) Jeg fikk beskjed om at hun hadde fått morfin i form av tablett form men at hun kastet den opp igjen. Jeg spurte hvorfor i all verden hun ikke fikk morfin intravenøst, men fikk til svar at de måtte vente til legen kom på mandag!! Jeg ble så lamslått - og sint - å ba de om å ta til vettet å gi min søster morfin intravenøst med det samme. Det gikk en stund - men så kom en sykepleier inn, og endelig ble dette gjort. Men: det var ikke med pumpe slik at min søster selv kunne regulere, sykepleieren måtte være ansvarlig for å gi dosene. Jeg satt hos min søster i mange timer, og hver gang smertene kom tilbake, gikk jeg å ba om at sykepleier måtte komme å gi henne mer. Dette kunne vare og rekke da vedkommende var hos andre pasienter i mellomtiden. Jeg snakket med sykepleieren ved midnatt (da skulle hun gå av vakt) og rådførte meg ang min søsters tilstand, om hun mente det var greit at jeg dro hjem og kom tilbake dagen etter, eller om dette kunne være slutten. Hun mente det ikke nærmet seg slutten ennå, og bedyret at hun skulle sørge for at nattevakten fulgte tett opp henne på natten å ga henne morfin så ofte at hun ikke skulle ha smerter men få sovet gjennom natten. Jeg dro hjem, men ble oppringt kl 06:00 at min søster var død. Det var en helt forferdelig følelse, jeg kjente på svik og dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde blitt hos henne natten igjennom. Jeg spurte om noen hadde sittet hos henne, men nattevakten hadde hatt mye å gjøre, og da han kan kom inn til henne på modningen hadde hun gått bort. Jeg ber andre pårørende som er i samme situasjon - ikke la noen av dine få sin siste tid på dette hjemmet. Det er rett og slett en skam at dette er et tilbud for døende når de ikke har kunnskap eller personell som er opplært innenfor dette viktige området i sluttfasen i livet som palliativ behandling og omsorg faktisk er. Jeg kommer nok aldri over dette. Dessverre. STYR UNNA!!!!